Du lærte oss å se
tre trekk frem,
å vente,
å våge,
å finne åpningen
der ingen andre så en vei.

Du satt ved brettet
mot konger og dronninger,
mot stormenn og genier,
mot et helt imperiums stolthet.

Men det vanskeligste partiet
sto ikke på de 64 rutene.

Det sto i gatene.
I stillheten.
I frykten.
I mennesket som hvisker
når det egentlig vil rope.

Du kunne ha valgt stillheten.

Du kunne ha beholdt
navnet, berømmelsen,
de trygge applausene.

Men du gjorde et trekk.

Og så et til.

Du stilte deg
på den andre siden
av frykten.

Derfor står du fortsatt.

Ikke fordi du aldri tapte,
men fordi du aldri lot tapet
bli en grunn til å slutte.

Og mens andre teller brikker,
teller du mennesker.

Mens andre beskytter kongen,
spør du hvem kongen beskytter.

Mens andre venter
på at noen andre skal begynne,
har du begynt.

Så hør oss nå, Kasparov:

Du spiller ikke alene.

Et sted sitter en ungdom
ved et lite bord
og lærer at kongen kan settes i sjakk.

Et sted åpner en klubb dørene.

Et sted løftes en stemme.

Et sted blir stillheten brutt.

Og kanskje er det slik
historien alltid begynner:

Ikke med et brak.

Ikke med fanfarer.

Men med ett menneske
som nekter å flytte seg
når frykten sier:

«Bli stående.»

Så går vi til brettet.

Ikke med hat.

Ikke med hevn.

Men med frihet
som mål.

Med sannheten
som kompass.

Med motet
som første trekk.

For selv den mørkeste stilling
kan forandre seg.

En bonde kan gå frem.

En løper kan åpne diagonalen.

En springer kan finne
den veien ingen ventet.

Og en konge
som trodde seg urørlig,
kan en dag oppdage
at brettet ikke tilhører ham.

Kasparov,

du lærte verden
å spille sjakk.

Nå minner du oss om
at vi også må våge
å spille vårt eget parti.

Og når historien spør
hvem som så,
hvem som visste,
hvem som våget,

skal vi kunne svare:

Vi så brettet.

Vi så frykten.

Og vi gjorde vårt trekk.